| |
Planen var å spille trommer i det lokale korpset, men siden det kun var to althorn igjen da jeg skulle plukke ut et instrument på aspirantkurset (var nemlig syk da de delte ut instrumentene), ble det etterslag og ompa på meg. Noe jeg faktisk likte ganske godt, og sjokket var stort da dirigenten, midt i en sang dvs. en marsj, tok fra meg althornet og gav meg en trumpet. Selv synes jeg i dag at althorn er et fantastisk flott instrument. (Men jeg tør ikke tenke på hva som kunne ha skjedd dersom det kun hadde ligget en saksofon igjen på aspirantkurset. Da hadde jeg nok stått og spilt saksofon i et svensk/norsk danseband i dag.)
15. år gammel ble jeg dirigent i skolekorpset, og althornrekken fikk gå først i toget på 17. mai. Yeah!!
Så ble det 3 år på Skeisvang vdg. musikklinje i Haugesund før jeg dro til Bergen for å studere litteratur. Etter å ha tatt mellomfag i nordisk, var utferdstrangen stor og London ble neste stopp. Trøtt av studier pakket jeg kofferten og dro til verdensbyen for å bli gatemusikant. Her stod jeg nede i undergrunnen med gitaren og trumpeten, sammen med mange skumle saksofonister, og spilte til livets opphold.
Selv om jeg har bodd i London ett år, er engelskuttalen min pinlig dårlig. Det er derfor jeg velger å synge på norsk. (Legg merke til formuleringen: Vi velger å synge på norsk, mens engelskmennene selv alltid synger på engelsk.) De fleste Nordmenn er nemlig nesten flinkere enn engelskmennene selv til å snakke "perfekt" engelsk, og selvtilliten min er derfor lik 0 her i Norge. I London var det ingen som reagerte på uttalen min. Der kunne du møte på mennesker som hadde bodd hele sitt liv i England og snakket indisk-engelsk. Det var som musikk i mine ører.
Etter året i London, dro jeg tilbake til Bergen for å ta nordisk hovedfag, musikk grunnfag og grunnfag i religion. Og her sitter jeg altså i dag som en tørr og kjedelig norsklektor som kun går rundt i cordfløyelsdress og er for tiden meget forbannet fordi jeg ikke finner klassesettet til Jonas Lies samlede. (Tror lektor Pedersen har smuglet det med seg hjem...) Men om natten lever jeg som du sikkert forstår et dobbeltliv som musiker i Qvales Ensemble. Forløperen til Q.E. var studentbandet "Lutter Øre" og "Trio for fire idioter", men etter at de fleste fikk jobb, kone og barn, ble Qvales Ensemble et faktum.
PS: I fjor høst tok jeg verdensrekord i trampeklapp!!! Dvs. etter å ha hatt en liten intimkonsert for noen studenter i Bergen, pakket jeg sammen gitarkofferten min og dro hjem eller rettere sagt jeg dro på en forelesning på Universitetet. Ca. en halv time etter konserten får jeg en tekstmelding om at applausen vil ingen ende ta, og jeg må komme tilbake og dra i gang et ekstranummer. Jeg tror selvfølgelig at dette er en spøk og svarer ikke på meldingen. Men etter to nye meldinger måtte jeg bare dra tilbake og sjekke det ut. Joda, der satt de og klappet fremdeles. Noen hadde fått en vill ide om å ta rekord, og etter ca. 50 min. med trampeklapp ble ekstranummeret sunget. Rekorden er dessverre ikke regisrert i historiebøkene. Det må tydeligvis være vitner til stede (til og med politi har jeg hørt). Akk, ja...
Skriv en hilsen til Frode... |
